Arrangement

Foredrag av Arne Solli med tittel :

”Sosial uro, protest og radikalisme i Stavanger 1765-1814.

Sted: Arkeologisk Museum

Nye skattekrav sette befolkninga i harnisk på 1760-talet. I Stavanger truga folk i hopetal statens embetsmenn på Kongsgård. Nye samanstøyt i byane på 1770-talet førte til at bypøbel og oppløp kom inn i det juridiske vokabular. Delar av befolkninga opplevde eit klart misforhold mellom skattebører og politisk medverknad og representasjon. Trugselen om fengselsstraff var reell, militærmakt hadde blitt brukt mot bondeopprøra. Våren 1814 skjedde ein politisk revolusjon i Noreg. Begeistra av fridom og sjølvstenderetorikk sette "politisk vidtgående og misfornøiede elementer" i Stavanger fram krav om allmenn røysterett: "Vi anser enhver i Staten for Borger". Korkje Regenten på Eidsvoll eller leiande borgarar og embetsstanden i Stavanger var klar for slik radikalisme. Korleis skal vi tolke uroa, oppløpa og protestane i Stavanger frå 1760-talet til 1814? Skal vi forstå dei som akutte og enkeltståande skatteopprør eller som veksande politisk og ideologisk mishag til dei styrande?

Arne Solli er førsteamanuensis i historie ved Universitetet i Bergen, og medforfatter til bokverket om Stavanger bys historie, bind I, En liten by i kamp, ca 1000-1815.

Opprørsbyen Stavanger - avansert, fremtidsrettet politisk tenkning, var noen av ordene førsteamanuensis Arne Solli, brukte i sin beskrivelse av byen og dens innbyggere i perioden 1765 til 1814.

Stavanger var i 1765 en kompakt, middelstor by med ca. 2500 innbygger. Byens formannskap bestod av en 6-mannsgruppe utvalgt blant byens elite. Gruppen ble utnevnt av stiftamtet i Kristiansand som en kontrollfunksjon til byens øverste myndighet, Magistraten/Byfogden. 6-mannsgruppen fikk også ansvar for byens borgervæpning.

Perioden var preget av etterdønningene etter den store nordiske krigen som hadde tæret hardt på landets økonomi. En kopp-skatt, en ekstra-skatt ble innført i 1762. Skatten ble innkrevd av byfogden. Byens håndverkere og selvstendig næringsdrivende hadde ingen mulighet til å øke produksjon eller omsetning for å kunne betale den nye ekstraskatten. Særlig lystbetont var det heller ikke, da pengene i stor grad gikk til avlønning av embedsverket.

Både Europa og også USA opplevde i denne perioden en endring i hvordan folk opptrer politisk. Protestmarsjer, protestskriv og møter ble arrangert. I Norge var denne muligheten begrenset i lov av 1765 som kun tillot øvrigheten å samle almuen.

Både nasjonalt og internasjonalt var en opptatt av å definere hvem som har stemmerett og hvem som er valgbare. Hos oss ble dette ekstra tydelig i perioden før valget til Riksforsamlingen i 1814. Byfogden hadde to kandidater, Gabriel Schanche Kielland som var syk og Ridder Peder Valentin Rosenkilde. Borgerne i byen foreslo C.M. Zetlitz som ble underkjent fordi han bodde på Kristianlyst som ble definert som Jæren. Ca. 200 borgere samlet seg i Stavanger Domkirke, og mens de 152 som støttet Zetlitz forlot kirken for eget møte, ble Rosenkilde valgt av de resterende 40 deltakerne.

Hvilke Stavangermenn har i denne perioden utmerket seg? Niels Udsole forlangte i 1765 at byens formannskap måtte ha en bredere representasjon enn en utvalgt 6-mannsgruppe. Elling Mouritzen tok i 1772 opp kampen mot den skjeve skattefordelingen og også mot loven som hindret almuen i å samles. Håvard Sømme og Jens Berg lanserte i 1814 debatten almen stemmerett og avklaring om hvem som er valgbare.

Bildetekst: Hans Eyvind Næss takker Arne Solli for spennende foredrag.